Kamper, kuponger og proffer

Av Magne O. Rønningen

Dette er et utdrag fra en lengre artikkel om norsk supporterkultur overfor britiske fotballag.

Hva skyldes vår anglofile tilnærming til fotball?

Selv om interessen for britisk, og hovedsaklig engelsk fotball er global, er det kanskje ikke så rart at vi er blant de mest anglofile på området. Dette befestes blant annet ved det høye antallet nordmenn som er organisert i en supporterklubb for et britisk lag. Den første supporterklubben for et lag utenfor Storbritannia ble stiftet i nettopp Norge. Klubben var Manchester City, og året var 1974. Siden har både antall klubber og medlemmer skutt i været.

I paraplyorganisasjonen Supporterunionen for britisk fotball (SFB) er det i dag registrert over 50 ulike medlemsklubber, med et samlet medlemstall på over 100 000 medlemmer. Her finnes alt fra supporterklubbene til City, rivalene Manchester United og Liverpool, til Barnet, Leyton Orient og Millwall. At de store klubbene i Premier League har egne supporterklubber er langt fra unikt i verdenssammenheng, men at mindre klubber nede i divisjonene også har supporterklubber er i stor grad et særnorsk fenomen. Britisk fotball har med andre ord en unik posisjon i Norge.

Men hvorfor har britisk fotball fått et så sterkt fotfeste her til lands? Vi nordmenn har jo gjerne rettet blikket vestover. Gjennom språk, kultur, politikk og dagligliv finner vi bekreftelser på at båndene til Storbritannia kanskje er blant de sterkeste Norge har til noe land utenfor Skandinavia.

Det sies gjerne at nordmenns interesse for engelsk fotball kom med tippekampen. På mange måter stemmer påstanden selv om flere forhold har spilt og spiller en rolle i hvorfor vi ser mot England når det kommer til fotball. Tippekampens inntreden i de norske hjem fra senhøsten 1969 førte til at engelsk fotball ble tilgjengelig på en helt ny måte. Selv i de mest rurale deler av landet kunne man plutselig se direktesendte fotballkamper fra Birmingham, Stoke eller Manchester. Fra å være noe man stort sett hadde lest om fikk man levende bilder inn i stua, og navn fikk ansikter. Først ute var statskanalen med Wolverhampton-Sunderland. Kommentator Jarle Høysæther ledet NRKs seere gjennom en kamp Wolverhampton vant 1-0, men som på grunn av tekniske problemer ikke kom på lufta før det var spilt i over et kvarter. Heldigvis kom bildet akkurat tidsnok til at man fikk med seg Hugh Currans avgjørende scoring.

På den tiden, i 1969, var NRK enerådende og utvalget i programmer var få. Kampstart var klokken 16:00, et tidspunktet som knapt kunne vært timet bedre. De fleste hadde rukket å få gjøre unna sine viktige ærender, og ikke minst blåste dommeren av kampen i god tid før Barne-TV. Tippekampen fikk et vell av seere, og folks kunnskap om engelsk fotball økte for hver lørdag som gikk.

For mange ble tippekampen ens første møte med engelsk fotball. Historisk sett var det riktignok ikke noe helt nytt for nordmenn å bli eksponert for ballsporten engelskmennene bedrev. Norske sportsmagasiner trykte både resultater og tabeller fra den engelske ligaen allerede fra 1903. Noen år senere turnerte skotske og engelske lag rundt om i Norge i den hensikt å bedrive misjonerende virksomhet overfor fotballen. Først ute var Celtic, Glasgow Rangers og Hearts i årene 1911 og 1912, og et par år senere kom Hull og Crystal Palace på besøk. For mange var det uten tvil mye mer eksotisk å se ekte proffspillere enn våre egne amatører fra Norge som kun hadde sparket ball i noen få år.

I 1946 stemte Stortinget for å stifte et statsdrevet tippeselskap. Norsk Tipping var et faktum, og på deres første tippekupong i 1948 var alle kamper engelske. Allerede fra starten av hadde engelske kamper en større omsetning enn de norske kampene. Tippingen forsterket folks kunnskaper om engelsk fotball og gradvis begynte folk å få ”sine” lag. Det var heller ikke uten grunn at NRK kalte sine fotballsendinger fra England for nettopp «tippekampen». En oppvakt sportsreporter i SVT foreslo at de skandinaviske TV-stasjonene, som alle hadde tipping på fotball, kunne spleise på å vise en av kampene på kupongen direkte. Som sagt så gjort. Kombinasjonen tipping og tippekamp fikk raskt en bred appell i befolkningen, ikke minst ved det karakteristiske plinget med varsel om at andre lag på tippekupongen hadde skåret.

Med tippekampens inntreden i 1969 økte pressedekningen av engelsk fotball. Ikke bare sendte NRK sine beste menn for å kommentere kamper, alle de store norske avisene sendte sportsjournalister over til England for å dekke fotball. Daglig ble nordmenn oppdatert på siste nytt. Mang en fotballfan kunne utover på 70-tallet i tillegg glede seg over alle de engelske fotballbladene som inntok hyllene rundt om i norske kiosker. Spesielt populære var bladene Match, Shoot! og Goal, som kunne by på alt fra intervjuer med spillere, presentasjon av ulike lag, og ikke minst – plakater. Det var ikke rent få (gutte)rom som var dekt av plakater hvor det sto Match eller Shoot! nederst i hjørnet.

Foruten tippekampen er det spesielt en ting som har betydd mye for at vi har knyttet nære bånd med fotballen i England. Nemlig fotballproffene. Året 1981 var ikke bare det året hvor det norske landslaget faktisk beseiret engelskmennene og Børge Lillelien gikk av skaftet i kommentatorbua. En ung mossing ved navn Einar Jan Aas ble den første nordmann til å spille profesjonell fotball på balløya. Aas kom fra de tyske gigantene Bayern München til Nottingham Forest, ledet av den ikke helt ukjente Brian Clough. Ikke lenge etter kom Åge Hareide. Hareides debut for Manchester City kom nettopp mot Einar Jans Nottingham Forest. Aas og Hareide brøytet vei, og sammen med den voldsomme fremgangen til det norske landslaget, og Rosenborgs herjinger i Mesterligaen, ble nordmenn den fremste eksportartikkelen i den engelske ligaen utover 90-tallet. I 1995 kunne Henning Berg titulere seg som den første nordmann som hadde vunnet et seriemesterskap. Nærmere 100 norske fotballspillere har prøvd lykken i England. Noen med mer hell enn andre, men ingen kan betvile den påvirkningen de har hatt for oppmerksomheten til engelsk fotball her til lands.

Legger man også til fenomener som fotballkort og ikke minst den eneste klubben alle unge kunne samles om, nemlig Boingklubben, inn i folderen, så har alle disse momentene bidratt til å skape en sterk lidenskap for engelske fotball i Norge. Norsk fotball var heller aldri en konkurrerende faktor. Her til lands sto amatøridealet fortsatt sterkt, og fotballspillende briter representerte alt det man ikke kunne finne i vår hjemlige toppserie. Spillere som George Best, Billy Bremner og Kevin Keegan var både superstjerner på og utenfor banen. Det var langt mellom de lignende tilfellene i Norge.

Kilder:

Hognestad, Hans. 2001. Nordmenns forhold til engelsk fotball

Scheie, Arne og Viksmo Slettan, Olav. 2003. En fin dag for fotball. Alt om Tippekampen og engelsk fotball.

Supporterunionen for britisk fotball (SBF) http://supporterunionen.no/

NRK.no: http://p3.no/dokumentar/fotballidiotene/

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: