Leeds United: Om gullfisker, håp og knuste drømmer.

Av Magne O. Rønningen

Hva skjedde med en av Storbritannias mest tradisjonsrike klubber?

Det sies at motgang gjør en sterkere. I så fall vil enkelte være mer hardhudet enn andre. Det finnes de som frivillig velger å holde med en klubb de sjelden vet kommer til å vinne noe som helst noen gang. Knapt en gang på Football Manager. At klubben de elsker går på smeller blir derfor en del av sjarmen. Men hva med de som holder med en noenlunde oppgående klubb – som så ser at alt rakner?

Leeds er blant Storbritannias største og mest populære klubber. Klubben fikk seg også tidlig en stor tilhengerskare i Norge. Klubben fra Yorkshire var et av Englands ledende lag under tippekampens inntog på norske fjernsyn. Anført av den legendariske treneren Don Revie og den skotske rødtoppen med de fantastiske ferdighetene, Billy Bremner, sikret klubben seg flere titler på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Deres siste store tittel kom med ligamesterskapet i 1992.

Det har vært tøffe tider i Leeds siden litt etter inngangen til årtusenskiftet. Årsaken er enkel nok. Leeds har slitt. Mye gikk plutselig galt for klubben fra Yorkshire, og fortsatt råder (tildels) kaoset. Leeds var drømmen som ble et mareritt, og fortsatt har klubben problemer med å våkne.

For fansen har det til tider være vanskelig å vite om man skal le eller gråte. La oss ta en titt på hvorfor det har vært en utfordring å holde med de helhvite de siste 15 årene.

Doing a Leeds

Få vil betvile at Leeds United er en av Storbritannias mest tradisjonsrike fotballklubber. I 2019 vil klubben feire 100 år i engelsk toppfotball. Med opptil flere serie- og cupmesterskap på merittlisten står det ikke akkurat på utgifter til sølvpuss. Men det begynner å bli en stund siden siste pokal i premieskapet. Leeds United har i stedet blitt historien om et fall med mageplask. En stilstudie i hvordan ambisjoner og kløkt ikke alltid går hånd i hånd.

«Doing a Leeds», eller «å ta en Leeds» er ikke et særlig positivt ladet begrep. Tankene tar deg kanskje umiddelbart tilbake til storhetstiden på 70-tallet eller det noe overraskende seriemesterskapet i 1992, men egentlig er begrepet synonymt med hvordan vanstyre en fotballklubb. I all hovedsak dreier det seg om hvordan dårlig planlegging kan få svært uheldige konsekvenser. Dessverre for Leeds er de blitt opphavet til dette lite flatterende begrepet som i dag er blitt en frase på balløya.

Fra å være en klubb som skulle erobre Premier League og gjøre suksess i Champions League, endte det i stedet i tidenes økonomiske baksmell og opptil flere nedrykk. For alle med en drøm om å en dag ta over styringen av en fotballklubb er også Leeds blitt obligatorisk pensum til hvordan helst ikke drive forretninger.

En mann med en drøm

Det svingte godt av Leeds United i det vi entret det nye millenniet. Etter noen ujevne år tidligere på 90-tallet hadde klubben endelig etablert seg i toppsjiktet i Premier League.

Det var derfor en veltilfreds styreformann som tok i mot pressen på sitt kontor en augustdag i 2001. Peter Risdale styrte en av Englands heteste klubber. Klubben hadde avsluttet den forrige sesongen med en fjerdeplass i ligaen, og i Champions League hadde man nådd semifinalen. Kun Valencia med John Carew på laget hadde stått i veien for en finaleplass. Leeds hadde et av ligaens mest lovende lag, med unggutter andre storklubber siklet etter. Ikke rart Risdale smilte bredt da han viste frem sine siste nyervervelser for pressen – 11 tropiske Feng Shui-gullfisker. Når man har forretningsmøter med folk fra Østen har de alltid et akvarium stående på kontoret forklarte han pressen. Visstnok skulle fiskene bringe hell. Trener David O´Leary ønsket seg hell for den nye sesongen, og styreformannen hadde vist han kunne være handlekraftig. Fiskene var til og med i Leeds egne farger, gule, hvite og blå.

Men det var ikke snakk om at Leeds skulle være små fisk i en stor dam. Pressen fikk høre om en klubb som skulle på erobringsferd.

Peter Risdale kom til Leeds som styreformann i 1997. For han betydde det mye å ta over klubben. Leeds var hjembyen og klubben hadde han elsket siden guttedagene. Risdale skapte optimisme i den noe grå industribyen hvor fotballaget var selve stoltheten. Raskt gikk han ut og lovet både gull og grønne skoger. Den nye styreformannen bar på en drøm, og budskapet var enkelt nok: Fotballen skulle igjen sette Leeds på kartet.

Ting så tidlig veldig lovende ut på Elland Road etter Risdales ankomst. Sesongen 1998/99 endte Leeds på en sterk fjerde plass i ligaen, deres beste plassering siden Cantona, Strachan, McAllister og co førte klubben til topps i Premier League i 1992. Så bra var samspillet på banen at laget gikk under kallenavnet «David O´Learys likely lads».

Spillerne som utgjorde stammen i laget var stort sett egenprodusert materiale. Men hvis Leeds for alvor skulle ha ambisjoner om å utfordre rivalene fra Manchester, Arsenal og Chelsea måtte det forsterkes. Det var i hvert fall mantraet til Risdale og O´Leary. Det var duket for kjøpefest.

I løpet av halvannet år ble hele 11 spillere handlet inn for over 70 millioner pund. Av dem var Rio Ferdinand som kunne krone seg som verdens dyreste forsvarsspiller etter overgangen fra West Ham. I rekken av nyinnkjøp var også en Eirik Bakke fra Sogndal, som få i Yorkshire hadde hørt om. David O`Leary lovpriste sogningen, men forsikret pressen og beroliget fansen med at de neste signeringene skulle bli både større og dyrere.

Mange begynte riktignok å lure. Hvor fikk Leeds alle pengene fra? Dyre spillerkjøp lå liksom ikke i klubbens natur. Fra før av var en smålubben Thomas Brolin klubbens dyreste signering, og nå ble det handlet inn spillere til en mye dyrere pris enn tilfellet var med svensken noen sesonger tidligere.

Men brydde hvermansen seg egentlig om pengebruken? For supporterne som hadde fulgt klubben i tykt og tynt var kjøpene endelig en bekreftelse på ambisjonene om å igjen spise kirsebær med de store. Dessuten var ikke Risdale en russisk oligark eller arabisk sjeik. Han var fra Leeds. Aldri i verden om klubben derfor kunne karakteriseres som kjøpeklubb på lik linje med Chelsea og andre som hadde solgt sjela til kapitalismen.

Fremtiden var faktisk svært så lys på Elland Road. I ligaen knivet de i toppen, og i Europa gjorde de furore. Det hele kulminerte sesongen 2000/01, der Leeds imponerte hele fotball-Europa med semifinale i Champions League. Barcelona, Lazio og Deportivo La Coruna var bare noen av klubbene som fikk unngjelde for terrierne fra Yorkshire. Det var ikke tvil om de kunne bite i fra seg selv om motstanderne på papiret var større. Så fremt man ikke var fra Manchester eller holdt med andre lag fra Yorkshire var det vanskelig å mislike det Leeds-gutta fikk til på banen. For folk på utsiden så det ut til at alt var fryd i Leeds.

Father Christmas

Så fremt man ikke holder med Leeds sier ikke navnet Seth Johnsen folk så mye i dag. Vel, faktum er at han ved årtusenskiftet var blant Englands mest ettertraktede spillere. Unggutten hadde imponert i moderklubben Derby og i Leeds sto man klar med sjekkheftet. Før forhandlingene tok til hadde Johnson og hans agent et mål om å kanskje kunne forhandle frem en avtale med en ukelønn på drøye 250 000 kroner. Partene hadde ikke før fått satt seg ned i stolene før Risdale kastet frem et forhandlingsbeløp pålydende 450 000 i uken, med følgende tilleggsbeskjed «Jeg regner med dere ønsker å komme med motforslag». Det sier seg selv at det ikke tok spesielt lang tid før Seth Johnsens navntetrekk var å finne på kontrakten Risdale hadde liggende klar. Godeste Johnsen skulle vise seg som en høyst ordinær midtbanespiller, men han trengte i det minste og ikke bekymre seg så veldig for nedbetaling av huset han kjøpte seg i byen.

Både innad i klubben og blant agenter gikk Risdale kallenavnet «Father Christmas». Seth Johnson ble selve symbolet på gavmildheten fra Risdale, men eksemplene var mange. Thomas Brolin hadde i sin tid gitt uttrykket ”karrieren på hell” en ny betydning etter sitt heller korte og svært mislykkede opphold i Leeds. Det å så ikke ut til å skremme Risdale fra å betale langt over markedsverdi for spillere som hadde sett sine bedre dager som fotballspillere. Klubben betalte 22 millioner pund for en overvektig og utdatert Robbie Fowler. Fowler fikk 30 kamper, scoret riktignok 14 mål, men var langt unna heltestausen han hadde med seg fra Liverpool.

Lykkelig uvitende hadde fansen faktisk en grunn til å uroe seg over den plutselige pengebruken. Da franskmannen Oliver Dacourt signerte for Leeds fra Lens sommeren 2000 stilte Risdale med agenten Dennis Roach som oversetter. Dette til tross for at Dacourts egen agent snakket utmerket engelsk, og fint klarte å oversette det som ble sagt på fransk. For oversetterhjelpen fikk Roach betalt 200.000 pund fra klubbens konto. Det ryktes at det eneste Roach trengte å gjøre var å nikke gjenkjennende til hva Dacourts agent formidlet.

Under den glinsede overflaten var Leeds United egentlig en tikkende bombe.

Da Risdale inviterte pressen på sitt kontor denne augustdagen i 2001 var starten på nedturen allerede begynt. Et uvitende pressekorps fokuserte på gullfiskene, og ingen skjønte hva som lå og ulmet. Fjerdeplassen klubben hadde havnet på var isolert sett ikke veldig dårlig til å være en klubb som Leeds, problemet var bare at de hadde falt utenfor en ny sesong med spill i Champions League. I budsjettene klubben opererte med var Champions League en forutsetning. Dette lovet ikke godt for økonomien.

Murphys lov

For å gjøre en lang historie kort gikk det herfra raskt nedover med Leeds. Ved juletider i 2003 kom det frem at flere av signeringene gjort under Risdale faktisk bare var på leasingkontrakt. Klubben betalte i dyre dommer for å leie spillere som var registrert i et eksternt firma. Når man leaser noe kan man gjerne kjøpe varen for en billigere penge etter en viss stund. I dette tilfellet hadde prisen for kjøp av flere av spillerne steget betraktelig. Da nyheten kom for en dag var Risdale allerede ute av Leeds.

Leeds hadde tatt opp store lån for å betjene alle de nye spillerne, men med manglende inntekter fra Champions League ble utfordringen umulig å takle. Risdales drøm begynte å slå store sprekker. Forsmaken på hva som var i vente kom i 2002/03 med en femtende plass. I mai 2004 var Leeds blitt et nedrykkslag.

Risdale fikk sparken i mars 2003. Klubbens gjeld var blitt historisk høy og flere av stjernespillerne hadde forsvunnet eller var på ut. Mest smertet det å selge yndlingen Rio Ferdinand til erkefienden Manchester United. Hjemmebanen Elland Road og klubbens treningsanlegg ble også lagt ut for det åpne marked. Leeds var en klubb i oppløsning.

Slik startet et vedvarende marerittet for stakkars Leeds. I 2007 forsvant klubben til nivå tre i seriesystemet. Ydmykelsen var total. Risdales sprukne drøm hadde i tillegg ført til at klubben var satt under administrasjon og måtte starte sesongen i League One med hele 15 minuspoeng. Den livslange Leedsfanen Peter Risdale gikk fra å være en frelser til å bli en hatet mann. Til slutt kunne han ikke vise seg i sin hjemby.

Hans ettermæle ble ikke bedre da det kom frem at det ikke bare var spillere som var leaset – det samme gjaldt også fiskene. Og det for 20 pund dagen. Begrunnelsen var visstnok at da ville man alltid sørge for at de ble matet, selv når styreformannen var på ferie. Man kan likevel undre seg om Risdale var klar over at det fantes mye billigere fisk i dyrehandelen. Alt som kunne gå galt gikk galt.

Stafettpinnen videreføres

Oppholdet i et av fotballens mørkeste bakgårder varte i tre sesonger. I 2011 tok den eksentriske finansmannen Ken Bates over styringen av klubben. Bates hadde riktignok vært deleier i Leeds siden 2005, men kjøpte så ut de øvrige aksjonærene. Ikke helt uten protester fra fansen. Bates var ikke en særlig populær mann på Elland Road.

Bates var ingen uerfaren mann i sjefsstolen da han kom til Leeds. Som styreformann i hele 21 sesonger hadde han bygget Chelsea fra å bare være en litt kjedelig klubb fra en eksklusiv adresse til å bli en eksklusiv klubb på fortsatt samme eksklusive adresse. Da han til slutt bestemte seg for å trekke seg ut av klubben solgte han Chelsea til Roman Abramovich. Mange satt derfor med et lite håp om at Bates igjen kunne få Leeds inn på riktig spor.

Bates begrunnet selv overtagelsen av Leeds i 2005 med at han trengte en siste utfordring. Sånn sett var Leeds et godt valg. Et første mål var å kunne kjøpe tilbake Elland Road og treningsanlegget. Det skulle derimot vise seg å bli en utfordring han ikke lyktes med i sin tid i klubben. Etter hvert fikk også supporterne merke at Bates var bedre på lovnader enn gjennomføring. Etter han tok over som eneeier i 2011 gikk det ikke lang tid før han kalte supporterne for en gjeng idioter. Med sitt karakteristiske hvite skjegg lignet Ken Bates mer på julenissen rent utseendemessig enn hva Risdale gjorde, men var i motsetning til forgjengeren mer gnien når det kom til spillerkjøp. Fansen måtte i stedet forholde seg til en klubb som solgte alt som kunne kalles profiler. For Bates var det ikke noe nytt det å komme på kant med folk. I Chelsea gikk han riktignok ikke ut og kalte supporterne for idioter, de ble heller stemplet som parasitter.

Ken Bates trakk seg som styreformann i 2012 etter og ha solgt seg ut til et midtøstenbasert investeringsselskap. I stedet forfremmet han seg selv til den noe mer ærbødige tittelen ærespresident. Gleden av å være president ble riktignok kortvarig. 81 år gammel fikk han sparken av det samme selskapet han solgte klubben til.

Fansen priste seg lykkelig. Opptil flere ganger hadde de gått ut i gatene for å protestere mot Bates og resten av styret. Om Risdale hadde kjørt klubben i grøfta sørget Bates for og opprettholde status. Salget av sesongkort stupte, det som var av gode spillere ble solgt uten at erstattere ble hentet. Trenere rakk sjelden å bli varme i trøya før de måtte pakke bagen og forlate Elland Road. I byens sportsbutikker ble det gjerne solgt like mange Manchester United og Liverpool drakter som de hvite til Leeds.

I 2014 ble 75 prosent av klubbens aksjer solgt til italieneren Massimo Cellino. Om Bates kunne karakteriseres som en eksentriker skulle ikke hans etterfølger vise seg å være mye dårligere. Ei heller når det kommer til å sparke managere. Det virket nesten som om klubbens politikk bevisst var og ansatte personer som ville sette flere grå hår i hardt prøvende supportere.

Il mangia allentori

Massimo Cellino byttet ut sol og sjø med britiske gråværsdager da han kom til Leeds fra italienske Cagliari i 2014. I løpet av sine 22 år som eier for klubben fra Sardinias hovedstad hadde Cagliari hele 36 hovedtrenere. Cellino gikk kun under navnet ”Il mangia allentori” – managereteren.

Den italienske storrøykeren, rockegitaristen og milliardarvingen sviktet ikke sitt rykte og kallenavn etter ankomsten til England. I løpet av italienerens hittil lange toårsperiode i Leeds har fansen stadig måtte forholde seg til nye hovedtrenere. En av dem er for norske fotballfans den ikke helt ukjente Uwe Rösler. Tyskeren med opphold i både Viking og Lillestrøm fikk fem måneder i klubben før han ble vist døren. Visstnok skal Cellino etter kun en uke med Rösler ha proklamert at mannen ikke kom til å vare lenge. Til Röslers forsvar fikk han sitte en del lengre enn hva andre har fått. Innad i klubbens supportermiljøer er man sikre på at Cellino skifter ut trenere hyppigere enn sine egne underbukser.

Gjennomsnittet for en trener under Cellinos styre er i underkant av seks måneder. Rekorden for det lengste ansettelsesforholdet innehas av Giampiero Ventura som fikk hele 730 dager for Cagliari mellom 1997 og 1999. Rekorden med motsatt fortegn står sloveneren Darko Milanic for. Drøye 32 dager tok det før hans tid i Leeds var over.

Flere av Cellinos ansettelser har vært nokså ferske eller ukjente trenere. Det var ikke tilfellet med Giovanni Trappattoni. Med syv seriemesterskap som trener for henholdsvis Juventus og Internazionale, samt en del andre titler på CVèn, var det ikke annet enn et scoop at Cellino fikk lokket den meritterte treneren over til Sardinia i 1995. Men også en størrelse som Trappattoni måtte lide for Cellinos mangel på tålmodighet. Samarbeidet ble lite fruktbart, og Trappattoni fikk for første gang i sin 20-årige trenerkarriere sparken. Trappattoni gikk så til Bayern München hvor det ble seriegull på første forsøk.

Det er riktignok ikke helt sant at Cellino er helt følelsesløs når det kommer til sparkingene. Til britiske medier har han uttalt at han egentlig hater å gi folk sparken, og at han derfor gjerne overlater jobben med å overbringe budskapet til andre personer i klubben.

Cellino har i det senere blitt beskyldt for å ha uttalt at kvinner har mer å gjøre på soverommet enn i fotballen. Han var også hellig overbevist om at noen hadde kastet en forbannelse over Leeds. Cellinos overtro førte til at fikk han tilkalt en prest som velsignet klubbens stadionanlegg etter en lang rekke med kamper på Elland Road uten hjemmeseier. Visstnok skal en svart kråke ha blitt observert flyvende vekk fra gresset i det presten hadde gjort sitt.

Cellino har lyktes med en ting i Leeds. Han har fått redusert klubbens gjeld betraktelig. Men særlig populær blant supporterne er han ikke. Som med Bates har fansen tydd til gatene for å markere sin misnøye. Våren 2016 gikk 70 Leeds-fans i England sammen med et reklamebyrå og fikk satt opp et svært skilt med ”Time to go Massimo” utenfor Elland Road. Cellino truet med rettslige skritt og ikke lenge etter var skiltet fjernet. En nettside med samme navn som på skiltet ble opprettet i det formål å få italieneren fjernet. Supportere verden over donerer penger i den hensikt å at arbeidet med anti-Cellino kampanjene ikke skal dabbe av.

Og slik har altså status vært i Leeds. For om ambisjonene igjen er å få teft av gammel storhet, har realitetene foreløpig vært langt unna. Etter opprykket til Championship i 2010 har ikke klubben blitt bedre enn nummer syv, de siste sesongene har Leeds endt opp nokså midt på tabellen. Kaos har preget nyhetene, og veien tilbake til Premier League har virket lang.

Men ser man endelig et lys i tunnelen for den hardt prøvede klubben? Tidligere manager i Swansea, Gary Monk ble hentet til klubben i juni 2016. Etter fire tap på de seks første kampene så det ut til at også Monk ville få et kortvarig opphold på Elland Road. Men så snudde det. Plutselig begynte Leeds å vinne kamper, og klubben har blitt en utfordrer til å rykke opp. Tross historien med å sparke managere har Monk uttalt at han har en klar plan for hvordan klubben skal utvikles de kommende årene. Monk har også lyktes med de spillerne han har hentet inn til klubben, og at disse fremstår som solide forsterkninger.

Cellino ble i desember 2016 suspendert og bøtelagt av FA som følge av kjøpet av Ross McCormack tilbake i 2014, et kjøp karakterisert som høyst uregelmentært. Utestengelsen trådte i kraft i februar 2017 og vil vare ett år frem i tid. I januar kom også beskjeden om at italieneren hadde solgt unna 50 prosent av sin eierandel i klubben. Kjøperen er en annen italiener, Andrea Radrizzani. Hvordan disse to italienerne vil ta hånd om Leeds vil bare tiden vise. Akkurat nå får vi håpe at alle som er glad i Leeds (og fotball generelt?) får se Gary Monk bygge det Leeds han ser for seg. Et lag som skal tilbake der det egentlig hører hjemme. I Premier League. Ting ser i hvert fall bedre ut på Elland Road nå enn det har gjort på lang, lang tid.

Selv fansen øyner håp.

Kilder:

The Peacock News: Leeds United Supporters of Scandinavia’s offisielle medlemsblad, nr 3 sesongen 2015/16.

Wikipedia: Leeds United F.C: https://en.wikipedia.org/wiki/Leeds_United_F.C.

The Telegraph: Massimo Cellino: One Day, Leeds will be the best side in Europe, http://www.telegraph.co.uk/football/2016/04/17/massimo-cellino-one-day-leeds-will-be-the-best-side-in-europe/

Esguire: The Fall (And Fall) Of Leeds United: http://www.esquire.co.uk/culture/news/a6825/the-fall-and-fall-of-leeds-united/

Wales Online: http://www.walesonline.co.uk/sport/football/football-news/story-behind-role-reversal-sees-12581282

TalkSPORT: http://talksport.com/football/leeds-united-co-owner-massimo-cellino-ready-clear-name-high-court-after-football

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: