En ettermiddag på Kingsmeadow – og en helaften i New Malden

Av Magne O. Rønningen

Det er mye man kan gjøre mens man er i London, men jeg har alltid dratt til byen med ett mål for øyet, nemlig fotball. Denne våren fikk jeg for første gang avlagt AFC Wimbledon en visitt. Sammen med bloggens sidekick, Even, tok vi toget fra Waterloo ut til Norbiton i det sørvestre-London. Et par lange innkast unna togstasjonen skulle hjemmelaget møte tabellnabo Northampton. Her følger en liten reiseskildring.

Det har med årene blitt en del turer til England, og London spesielt. Felles for dem alle er at det blir minst en kamp fra tribuneplass på White Hart Lane. Men når man først er over er det gøy å også se andre lag i aksjon. Selv om det langt, veldig langt, opp til de beste groundhopperne, har jeg allikevel fått krysset av del stadioner på min besøksliste. En stadion jeg dog aldri hadde besøkt før var Kingsmeadow, hjemmebanen til Kingstonian FC og ikke minst AFC Wimbledon.

AFC Wimbledon har blitt en slags kultklubb, og det er ikke uten grunn. Klubben reiste seg fra asken etter gamle Wimbledon FC, og ble stiftet så sent som i 2002. Bakgrunnen for opprettelsen er heller trist, men heldigvis virker hele prosjektet mer og mer som en solskinnshistorie.

For den gjengse fotballsupporter er nok ikke historien bak AFC Wimbledon særlig ukjent. Men kort fortalt: Wimbledon FC var en gang en fotballklubb fra den sørlige delen av London. Klubben hadde riktignok ingen egen hjemmebane og måtte spille sine hjemmekamper Selhurst Park som de leide av Crystal Palace. I 1999 kjøpte et par kjente herrer – Røkke og Gjelsten – seg inn i klubben. Drillo ble ansatt som trener og det ble hentet inn flere norske spillere som ikke holdt Premier League-nivå. Det gikk som det måtte, Drillofotballen fungerte ikke i England og laget rykket ned. Med nedrykket ble det mindre supportere og Røkke/Gjelsten så at de begynte å tape penger på klubben.

I et desperat forsøk på å redde Wimbledon økonomisk ble klubben flyttet til Milton Keynes, nesten 100 km fra dens opprinnelige hjem. Milton Keynes er en by med rundt 200 000 innbyggere, men de manglet et fotballag. Her kunne man også bygge det stadionet man manglet i London. Røkke og Gjelsten solgte så klubben til forretningsmannen Pete Winkelmann som omdøpte klubben til MK Dons, eller Milton Keynes Dons.

Flyttingen gikk ikke uten protester. Det smerter å se ens favorittklubb forsvinne fra kartet, både fotballmessig og geografisk. Som et resultat av protestene oppsto den supporterstyrte klubben AFC Wimbledon. Hvor MK Dons overtok gamle Wimbledon FCs plass i seriesystemet måtte AFC starte langt nede i divisjonssystemet. Klubben har hatt en eventyraktig suksess siden oppstarten i 2002, og i 2016/17 sesongen er de å finne helt oppe i League One. Men ikke bare det. Denne sesongen er de for første gang i samme liga som MK Dons, klubben som naturlig nok har blitt deres erkerivaler.

AFC Wimbledon har fått seg en solid fanskare i Norge. Faktisk var den norske supporterforgreningen, eller Norsedons som de kaller seg, AFC Wimbledons første offisielle supporterklubb noensinne. En av de som har latt seg falle for klubben er Even. For han er ikke togturen ut til Norbiton den første. Hans jomfrutur til Kingsmeadow kom før jul, i oppgjøret mot Fleetwood.

Det er ikke så mye som minner en om at man skal på fotballkamp i det vi ankommer Waterloo station denne lørdag ettermiddagen. Svært få drakter og skjerf er i hvert fall å se. De få som er iført drakt bærer den burgunderrøde drakta til Northampton. Kanskje er det sånn det skal være, eller pleier å være. De lokale supporterne har ikke behov for å ha på seg noen drakt for å vise sin støtte, mens for bortelagets supportere er behovet for å markere sin identitet ved bruk av effekter kanskje noe større ettersom man er tilreisende, og nettopp på bortebane.

Ved ankomst Norbiton er det en god gjeng som står av toget, og tross fraværet av supporterutstyr ser man tidlig at mange av disse skal samme vei som oss. Det er et lite stykke å gå til stadion, men veien bort til Kingsmeadow er av det hyggelige slaget. Kontrasten til High Road foran en Tottenham-kamp føles stor. Ikke at stemningen før en Spurs-kamp er dårlig, men det er ikke vanskelig å se at man ikke skal overvære et Premier League oppgjør der vi snor oss gjennom den lave murhusbebyggelsen, og hvor folk står å raker i hagene.

Kingsmeadow ruver ikke i terrenget. Kun noen høye lysmaster signaliserer at her er det en fotballstadion. Det er heller ingen stor stadion det er snakk om. Kapasiteten er på drøye 4850, hvorav cirka halvparten er sitteplasser. I takt med AFCs suksess og klatring i ligasystemet har Kingsmeadow blitt oppgradert, men det er ikke noe videre fasjonabel stadion vi står å ser på. Så er det heller ikke Kingsmeadow verken fansen eller klubben ser på som sitt egentlige hjem. De vil til Plough Lane som var Wimbledon FCs hjemmebane fra 1912 til 1991. I 2001 ble riktignok banen jevnet med jorden, men drømmen er å bygge et nytt anlegg noen hundre meter fra den gamle stadion. AFC Wimbledon har også fått tillatelse til bygging og planene ligger klare, men enn så lenge har ikke første spadetak blitt tatt. En utfordring er blant annet at anlegget vil bli bygget der Londons siste hundeveddeløpsbane ligger. Dette har selvsagt skapt furore i hundeveddeløpsmiljøet.

Noe av det første vi treffer på i det vi har entret stadionområdet er supportersjappa. En liten butikk med kun plass til noen få om gangen, men som selger det viktigste en supporter gjerne trenger. Selv går jeg ut av butikken med et eksemplar av hjemmedrakta. Fotballdrakter har alltid vært en liten svakhet hos meg, og hjemme i skapet ligger det skuffer fulle av drakter fra ulike lag, ja sikkert nok til å lage en utstilling. AFC Wimbledons blå og gule trøye er et estetisk vakkert skue. Det eneste litt merkelige er reklamen for Football Manager som pryder brystet. Å ha et dataspill på brystet får drakta til å fremstå litt, men bare litt, som en vanlig t-skjorte.

Til forskjell fra de store anleggene i Premier League kan man på Kingsmeadow innta ølen utendørs. Sola skinner i Sør-London den dagen vi er der og en øl før kampstart føles riktig. Det er også en fin anledning til å lodde stemningen blant begge lags supportere. Plassen på baksiden av den ene hovedtribunen er full av folk. Alle må innom den samme baren, og folka i Northampton-trøyene står side om side med hjemmelagets supportere. Det er lite som tyder på uvennskap og bråk i gjære.

image(2)
Ingen kan si noe på nærheten til gressmatta

Billettene er det naturlig nok Even som har fikset, og er på den ene langsiden, RyGas Stand som tribunen kalles. Det er bokstavelig talt lavt under taket, selv fra første avsats, og det er kun ståplasser. Det er dog ikke noe å utsette på utsikten til banen. Sjelden har man vært nærmere begivenhetenes sentrum. Med plasser rett bak lagets benker er det neste som om man kan høre hva som blir sagt på andre siden av reklameskiltene.

Det er to lag som begge ligger noe utrygt midt på tabellen som møtes. Veien ned til bunnstriden er ikke lang. Begge lags managere er langt fra ukjent med engelsk toppfotball. Hjemmelagets Neal Ardley fikk selv over 240 kamper for Wimbledon FC. Siden 2012 har han trent AFC, og har dermed vært med på mye av klubbens oppturer. Gjestenes trener har også over 200 kamper bak seg i Premier League som spiller. Gjennom nesten hele 90-tallet bekledde Justin Edinburgh Tottenhams venstreback-posisjon. Han var ikke alltid fansens favoritt, men det var sjelden det sto på innsatsen. Edinburgh var heller aldri min favoritt, og i et jevnt over haltende Spurs var det ofte jeg gav Justin skylda for en del av baklengsmålene som endte bak Erik Thorsvedt eller Ian Walker. Men det heter seg at tiden leger alle sår, og jeg gledet meg til å se han live. I motsetning til Ardley var Edinburgh fersk i sin managergjerning i Northampton. Så sent som i januar tok han over jobben etter selv å ha fått sparken i Gillingham noen måneder før.

Ofte irriterer man seg over at kampreferater omhandler alt annet enn hva som skjedde i løpet av selve kampen. Men noen ganger er det sikkert med god grunn. Kampforløpet mellom disse to lagene er i hvert fall ikke særlig mye å skrive hjem om. Det meste foregikk på midtbanen, og sjansene var få. De største var det bortelaget som sto for. Etter en målløs første omgang hevet AFC Wimbledon seg i andre, men poengene ble med til Northampton. En klønete hands rett før full tid førte til et straffespark som så ble omsatt i mål. Plutselig var det også slutt på den gode tonen supporterne i mellom. Ikke minst ble klassikeren w****rs med påfølgende armbevegelser flittig brukt i retning de tilreisende.

Tross tapet, stemningen etter kampen var eksemplarisk. Kanskje føler mange at det er en seier i seg selv at klubben ligger der den gjør. Noe av det fine med kampene på Kingsmeadow er sosialiseringen etter kampslutt. Puben på stadion er ikke bare som en pub. Den er et lite samfunnshus i tillegg. Det er ikke bare vi som velger å tilbringe mer tid på stadion selv om kampen er over. Trengselen foran baren er ikke noe mindre enn før kampstart, og naturlig nok er det sure straffesparket ett hett samtaletema i det de fleste heller i seg den første ølen.

At båndet mellom klubb og supportere er tett vises ved at noen spillere alltid stikker innom puben etter kampslutt for å hilse på supportere, samt kunne svare på spørsmål fra salen. Det virket heller ikke som noen av spillerne hadde det travelt med å komme seg bort fra stadion. Flokkene av barn som sto utenfor garderobeinngangen fikk sine autografer.

image(3)
Darius Charles, forsvarsspiller og hjemmelagets beste spiller mot Northampton, stiller opp for fansen etter kampslutt

Og utenfor garderoben sto jeg også. I hvert fall en stund. Alt for å kunne hilse på Justin Edinburgh. Hva gjør man ikke for en gammel Spurs-spiller. En stund var det kun jeg og en mann på noe og førti igjen utenfor spillerinngangen. Denne mannen hadde stått og samlet autografer hele kvelden, og nå sto vi der plutselig igjen alene, ventende på samme mann. Bussen med Northampton-spillerne hadde dratt for lengst, men Justin glimret med sitt fravær. Først etter en god stund kom han ut. Heldigvis hadde han tid til oss.

Jeg rakk å bli noe kjent med denne mannen som samlet autografer. Hver helg, og gjerne flere ukedager i tillegg reiste han rundt for å se kamper og ikke minst samle autografer. Samtlige arenaer i det engelske ligasystemet (før non-league), og minst 20 skotske hadde han besøkt. Rundt om i Europa hadde han også reist, men han manglet dessverre Norge. En gang hadde han hatt billett til Lerkendal, men turen ble for dyr til at det ble noe av. I samlingen av autografer kunne han skryte på seg blant annet Pele og Mohammed Ali. Fordomsfull som jeg var tenkte jeg at denne mannen neppe kunne være gift. Men der tok jeg feil. Hans største bekymring over at Justin var sen var at kona mest sannsynlig ville bli sur for at han ble forsinket hjem.

Etter så å ha sett Arsenal slå ut lille Lincoln i FA-cupen på pubens storskjerm, var det omsider på tide å forlate Kingsmeadow. Kun noen få sjeler var igjen i det vi forlot stadion. Ute var det blitt mørkt.

Planen for resten av kvelden var enkel. Komme oss inn til sentrum igjen for å drikke mer øl. Slik gikk det ikke. Grunnet en ulykke var det blitt stans i all togtrafikk. Vi kom oss riktignok én stasjon nærmere sentrum, men i New Malden var det stopp. Jeg hadde aldri hørt om New Malden før, men vi rakk å bli bedre kjent med deler av nærmiljøet den kvelden. Noe av det man vanskelig kunne la være å legge merke til var alle de koreanske restaurantene og butikkene. Et kjapt google-søk viste også at New Malden visstnok skal være blant de områdene med størst andel Sør-Koreanere utenfor moderlandet.

Ølen den kvelden ble ikke inntatt ved Covent Garden eller i hippe Shoreditch. Den lokale puben under jernbanestasjonen fikk i stedet gleden av to nordmenn på tur. Men vi var allikevel skjønt enige i en ting – vi skal tilbake til Kingsmeadow!

Alle bilder @magneor

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: