1987-året da alt var så rart.

Av Gunnar Mørk

Sånn cirka midt i mellom Moskva og Washington var det ikke bare statslederes lovnader om fred og frihet som preget året 1987.

Da den hardbarka antikommunisten Ronald Reagan og Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov undertegnet INF-avtalen om å fjerne alle amerikanske og sovjetiske mellomdistanseraketter fra Europas overflate, var verden kommet til desember 1987; året hvor alt var så rart. Året hvor ting skjedde for første og siste gang. Året hvor toppfotballen i Norge var preget av en sprø prøveordning, og enda sprøere tittelvinnere.

Lite visste jeg som seksåring hvor rart dette året egentlig var, der jeg tidlig på våren dette året troppet opp på min første organiserte fotballtrening. Kanskje burde jeg skjønt det bedre da jeg samme vår var på min første Molde-kamp på gamle Molde stadion. Men det gjorde jeg ikke, for møtet med norsk toppfotball var stort nok i seg selv. De sportslige inntrykkene stod i kø, men også de utenomsportslige. Som for eksempel at jeg la merke til at en Molde-spiller og en Rosenborg-spiller delte en kjapp røyk før de løp inn i hver sin garderobe. Det høres ut som middelalderen. Men det var 1987.

Like fullt: 1987 var en rar sesong, og det hele startet da Tom A. Schanke en tidlig søndag på fotballtinget i mars, fikk gjennomslag for to nyvinninger. Den første handlet om å gå fra to til tre poeng for seier, noe som var relativt ukontroversielt, ettersom dette var etablert som prinsipp både i England og flere andre steder. Den andre var derimot noe for seg selv, som forslagsstilleren selv. Den handlet om at man ved uavgjort skulle dele ut ett poeng til hvert lag, samt et tilleggspoeng for laget som vant straffesparkkonkurranse (som skulle gjennomføres hver gang det var uavgjort etter ordinær tid).

At Tom A. Schanke foreslo noe slikt, bør ikke overraske noen. Dette var mannen som seks år tidligere hadde dannet sitt eget politiske parti, og stilte liste til Stortingsvalget 1981, mitt fødeår. Eneste partimedlem: Tom A. Schanke. Han har senere også foreslått større mål, for å få flere mål i hver kamp. Men dette forslaget gikk ikke gjennom, for her er Norge forpliktet på internasjonale standarder. At det ikke har vært opp til NFF og/eller Fotballtinget å avgjøre noe slikt alene, skal vi være veldig glade for. Uansett: Schanke skal selvsagt ha ros for den enorme innsatsen han har gjort for å skape interesse for norsk idrett og norsk fotball, blant annet gjennom sine svært omfattende idretts- og fotballeksikon. Men at han en tidlig vårdag i 1987 skulle få enstemmig støtte på «tinget» for et forslag hele forbundsstyret var imot, vil gå inn i evigheten som en gåte, og som en liten skandale.

Den nevnte, og heller spesielle inngangen til 1987-sesongen, fikk et like spesielt sportslig tilsvar, da Moss vant serien, og Bryne vant cupen. Sistnevnte lag feiret med en sau i garderoben på Ullevaal stadion etter kampen, så den dagen må det ha vært gøy i byen for folk fra landet. Moss og Bryne har aldri vunnet henholdsvis serie og cup verken før eller siden, og da 1988-sesongen ble sparket i gang, var både disse lagenes storhetstid i norsk fotball og Tom A. Schankes straffekonk-system ute. Men i siste serierunde rakk Molde Fotballklubb den 10. oktober å gjøre det rare året 1987 enda litt rarere. I siste serierunde, mot nettopp gullvinner Moss, var det i «seriefinalen» 14615 betalende tilskuere. Da nye Molde stadion åpnet i 1998, ble publikumskapasiteten mye større. 13.400 kunne huses i det nye, flotte stadionanlegget. Men rekorden for antall tilskuere for en fotballkamp i Molde, er altså fra et gammelt stadion med langt mindre kapasitet. Og det skjedde, selvsagt, i 1987.

For å oppsummere: 1987 var enkeltfenomenenes år, både når det gjaldtpoengutdelingssystem og hvem som vant titlene i serie og cup. 1987 var et rart år. 1987 var et fint år. Året da ingenting var som det hadde vært, eller skulle bli igjen. Og året da vi kunne drømme om en fredeligere verden. Og drømme om at man selv som liten, kanskje bare seks år, kunne gjøre det helt store. Kanskje vinne en tittel. Kanskje bli fotballproff. Eller kanskje spille på landslaget. For i 1987 var alt mulig. I 1987 var alt lov.

 

Gunnar Mørk (f.1981). Møring, lektor, og glad i fotball. Rødt hjerte og blått blod.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: