Drømmen om England – Et innblikk i fenomenet supporterklubber.

Av Magne O. Rønningen

Det sies at man gjerne må lete lenge før man finner en nordmann som ikke har et engelsk favorittlag. Tross at stadig flere får øynene opp for andre ligaer, har engelsk fotball fortsatt en unik posisjon her til lands. Dette bekreftes blant annet ved det høye antallet som er medlem av en norsk/skandinavisk supporterklubb for et engelsk lag. Denne artikkelen vil ikke dekke alle aspektene ved fenomenet supporterklubber­, blant annet alt det arbeidet som gjøres innad i klubbene, men den gir et innblikk rundt og om en type kultur mange nordmenn er en del av.

Det hele startet med et par østfoldinger.

Pionerene fra Fredrikstad

Nils Arild Martinsen fra Fredrikstad hadde ikke sett for seg hvilket pionerarbeid han var i ferd med starte da han og Bjørn Lie satte kursen mot England en ettermiddag i 1974. Fredrikstadavisen Demokraten arrangerte fotballtur og båten over sjøen var fylt opp av østfoldinger klare for sitt første møte med engelsk fotball fra tribuneplass. Planene til Nils Arild og Bjørn distanserte seg riktignok noe fra resten av følget. Selvsagt skulle de se fotball de som alle andre, men på agendaen sto også et møte med Manchester Citys offisielle supporterklubb i England.

Planen var nokså klar. Nils Arild og Bjørn ville opprette en egen supporteravdeling for Manchester City i Norge. Tanken om å samle norske City supportere hadde lenge opptatt guttene, og spesielt Nils Arild som hadde vært en helfrelst City-fan helt siden han som liten guttunge var blitt introdusert for klubben via en skotsk bekjent. Ikke at de kjente til så mange andre, men i en hverdag hvor engelsk fotball stadig fikk mer spalteplass og tippekampen for mange var ukas høydepunkt, var det rart hvis ikke flere også skulle la seg falle for laget fra den lyseblå delen av Manchester.

At møtet i det hele hadde kommet i stand var nokså tilfeldig. I sin søken etter likesinnede satt ett par år tidligere en 19-åring hjemme i Fredrikstad og søkte etter brevvenner i diverse britiske fotballblader som hadde funnet veien til de lokale kioskhyllene. Responsen lot ikke vente på seg. Blant de mange britene Nils Arild kom i kontakt med var en mann med nære forbindelser til Citys supporterklubb i Manchester. At klubben hadde supportere også i Norge overrasket briten. Etter noen brevvekslinger ble Nils Arild satt i direkte kontakt med Franck Horrocks, supporterklubbens leder.

Styret i den britiske supporterklubben var riktignok skeptisk til guttenes idé. Ville en supporterklubb i et annet land være levedyktig? Var virkelig interessen såpass tilstede? Før styret i det hele tatt ville vurdere spørsmålet fikk de beskjed om å samle minst 20 potensielle medlemmer.

Tvilen kom de til gode. En liste bestående av 20 navn ble overrakt Horrocks. De fleste var fra Fredrikstad, en god del av dem med etternavn Martinsen, men hvor samtlige kunne gå god for at City var laget i deres hjerter. Kort tid etter at følget returnerte til Fredrikstad var Manchester City Supporters Club Norway Branch et faktum. Manchester City hadde dermed ikke bare fått sin første supporterklubb i Norge, Nils Arild og Bjørn hadde faktisk startet den første supporterklubben for en engelsk fotballklubb utenfor Storbritannia.

Spørsmålet om en supporterklubb i et annet land ville være levedyktig var betimelig i 1974. I dag kan ingen betvile interessen britisk, og hovedsakelig engelsk fotball har utenfor sine egne landegrenser. I nesten hver lille krik og krok av våre verdenshjørner finnes det supporterklubber for en eller annen britisk fotballklubb. Mange offisielle, enda flere uoffisielle. Fotballen på øya har blitt en global merkevare, og supporterklubbene er blitt selve symptomet på den interessen som finnes. I stadig større grad ser vi de store klubbene som Manchester United, Liverpool og Chelsea legge sin sesongoppkjøring til Asia, Australia eller USA. Og samme hvor de drar dukker flere titusener, kanskje enda flere opp for å få noen minutter med sine helter.

Selv om interessen for engelsk fotball er global er det kanskje ikke så rart at den første supporterklubben for et britisk lag utenfor Storbritannia ble stiftet i nettopp Norge. I paraplyorganisasjonen Supporterunionen for Britisk Fotball (SFB) er det i dag registrert over 50 ulike medlemsklubber, med et samlet medlemstall på over 100 000 medlemmer. Her finnes alt fra supporterklubben til Manchester City, rivalene Manchester United og Liverpool, til Barnet, Leyton Orient og Millwall. At de store klubbene i Premier League har egne supporterklubber er langt fra unikt i verdenssammenheng, men at mindre klubber nede i divisjonene også har supporterklubber er i stor grad et særnorsk fenomen. Engelsk fotball har med andre ord en unik posisjon i Norge.

Kamper, kuponger og proffer

Hva skyldes så vår anglofile tilnærming til fotball? Det er jo ikke til å komme bort fra at vi nordmenn gjerne har rettet blikket vestover. Gjennom språk, kultur, politikk og dagligliv har Storbritannia ligget oss nært.

Det sies gjerne at nordmenns interesse for engelsk fotball kom med tippekampen. På mange måter stemmer påstanden selv om flere forhold har spilt og spiller en rolle i hvorfor vi hovedsakelig ser mot England når det kommer til fotball. Tippekampens inntreden i de norske hjem fra senhøsten 1969 førte til at engelsk fotball ble tilgjengelig på en helt ny måte. Selv i de mest rurale deler av landet kunne man plutselig se direktesendte fotballkamper fra Birmingham, Stoke eller Manchester. Fra å være noe man stort sett hadde lest om fikk man levende bilder inn i stua, og navn fikk ansikter. Først ute var statskanalen med Wolverhampton-Sunderland.

Selv om tippekampen for mange ble ens første møte med engelsk fotball var det historisk sett ikke noe helt nytt for nordmenn å bli eksponert for fotballspillende briter. Gjennom både trykte resultater og tabeller fra den engelske ligaen i norske sportsmagasiner, samt engelske og skotske lag som turnerte rundt om i landet fikk nordmenn et innblikk britisk fotball allerede fra tidlig på 1900-tallet.

I 1946 kom Norsk Tipping på banen, og på deres første tippekupong et par år senere var alle kamper engelske. Tippingen forsterket folks kunnskaper om engelsk fotball, og omsetningen var i tillegg større enn norske kamper.

Med tippekampens inntreden i 1969 økte pressedekningen av engelsk fotball. NRK sendte sine beste menn for å kommentere kamper, og alle de store norske avisene var representert med sportsjournalister klare for å dekke siste nytt. Mang en fotballfan kunne utover på 70-tallet i tillegg glede seg over alle de britiske fotballbladene som inntok hyllene rundt om i norske kiosker, som Match, Shoot! og Goal.

Foruten tippekampen er det spesielt en ting som har betydd mye for at vi har knyttet nære bånd med fotballen i England. Nemlig fotballproffene. Året 1981 var ikke bare det året hvor det norske landslaget faktisk beseiret engelskmennene og Børge Lillelien gikk av skaftet i kommentatorbua. En ung mossing ved navn Einar Jan Aas ble den første nordmann til å spille profesjonell fotball på balløya. Aas kom fra de tyske gigantene Bayern München til Nottingham Forest, ledet av den ikke helt ukjente Brian Clough. Ikke lenge etter kom Åge Hareide. Hareides debut for Manchester City kom nettopp mot Einar Jans Nottingham Forest. Utover 90-tallet skjøt antall nordmenn i den engelske ligaen for alvor fart, og i 1995 kunne Henning Berg titulere seg som den første nordmann som hadde vunnet et seriemesterskap. Nærmere 100 norske fotballspillere har prøvd lykken i England. Noen med mer hell enn andre, men ingen kan betvile den påvirkningen de har hatt for oppmerksomheten til engelsk fotball her til lands.

Legger man også til fenomener som fotballkort og ikke minst den eneste klubben alle unge kunne samles om, nemlig Boing-klubben, så har alle disse momentene bidratt til å skape en sterk lidenskap for engelske fotball. Norsk fotball har heller ikke vært en direkte konkurrerende faktor. Her til lands sto amatøridealet lenge sterkt, og fotballspillende briter representerte alt det man ikke kunne finne i vår hjemlige toppserie. Spillere som George Best, Billy Bremner og Kevin Keegan var både superstjerner på og utenfor banen. Det var langt mellom lignende tilfeller her til lands.

Det var spesielt i 70- og 80-årene at fikk interessen fikk et sterkt tak på nordmenn, og det var også i denne perioden at de første supporterklubbene gjorde sitt inntog.

Utviklingen av supporterklubber

Manchester City var altså først ute i 1974, og i årene som fulgte ble en rekke supporterklubber for engelske lag stiftet i Norge og Skandinavia forøvrig. Derby County kom som nummer to i 1977, mens supporterklubber for store lag som Manchester United, Liverpool, Arsenal og Leeds alle ble stiftet i årene mellom 1977 og 1982. Siden begynnelsen av 80-tallet har antallet supporterklubber vokst jevnt, og ved utgangen av 2016 var hele 53 supporterklubber for britiske lag tilsluttet supporterunionen for britisk fotball (SFB). De fleste naturlig nok engelske, men også noen skotske og walisiske, som Celtic, Hibernian, Cardiff og Swansea.

Tidspunktene for når de ulike supporterklubbene ble opprettet reflekteres delvis i forhold til hvordan klubbene har hevdet seg, og eksponering de har fått i media. Mange av dagens Liverpool supportere har vært trofaste fans siden Kevin Keegan & co herjet rundt om på engelske og europeiske fotballstadioner på 70- og 80-tallet. Manchester United har alltid hatt en spesiell plass i hjertet til mange nordmenn, og rekrutteringen til supporterklubben ble ikke akkurat mindre under Alex Fergusons 27-årige lange regime på Old Trafford. Under tippekampens spede begynnelse fikk NRK kun sende fra Midlands. Klubber som Derby, Wolverhampton, Stoke og Nottingham Forest ble ofte vist, og fikk derfor mange tilhengere her til lands. Flere av disse klubbenes supporterklubber har relativt store medlemsmasser den dag i dag, men mange henger igjen fra tiden de hevdet seg på øverste nivå. Et lag som Swansea rykket for første gang i klubbens historie opp til øverste nivå i 2011. Den norske supporterklubben ble stiftet tre år senere.

Noen av de store og meriterte klubbene fikk allikevel sine supporterklubber i Norge relativt sent, som Aston Villa hvor supporterne formelt samlet seg først i 2002. Suksess eller eksponering kan ikke sies å være den eneste forklaringen på støtten til ulike klubber. Oftest skyldes valg av favorittlag rene tilfeldigheter. Kanskje har man bare streifet innom en kamp på slump under et besøk i England, kanskje har man vært student i en by med et middels fotballag, kanskje har man bare falt for navnet, eller kanskje har man blitt påvirket av venner eller familie. Mange falt for laget man først ble oppmerksom på. Spør du en nordmann om bakgrunnen for hvorfor han eller hun valgte seg nettopp sitt lag får man gjerne de merkeligste svar. At mindre klubber som aldri har hevdet seg særlig i ligasystemet eller noen gang har blitt vist i en tippekamp også har supportere i Norge er et bevis på det.

At noen velger seg mindre klubber kan også gjenspeile jakten på det autentiske. I takt med at Premier League har blitt en pengemaskin finnes det de som heller finner seg lag nede i divisjonssystemet. Torquays norske supporterklubb ble startet som en ren protestaksjon. Alle medlemmene hadde ved dannelsen sine egne lag i Premier League, men lei som de var av overbetalte primadonnaer, lette gjengen etter et lag som aldri hadde vunnet noe, og ei heller så ut til å være i nærheten av noen titler. Valget falt på klubben fra Englands sørkyst. Medlemmene har vært i Torquay opptil flere ganger, de har til og med blitt invitert over av byens borgermester.

Utover det voksende antall supporterklubber, har antallet medlemmer i supporterklubber også vokst. Det er i 2016 godt over 100 000 medlemmer som fordeler seg mellom klubbene. Det er særlig de store klubbene vi finner igjen i Premier League som også har økt mest i antallet medlemmer. Klubber som Tottenham, Liverpool, Arsenal, Manchester City, Manchester United har jevnt over hevdet seg på høyt nivå, og har alltid fått mye eksponering i media. Manchester United og Liverpool skiller seg ut som de klubbene med desidert størst medlemsmasse. Til sammen står disse to klubbene for nærmere 80 000 av medlemmene.

Det er gjerne de største klubbene som opplever mest svingninger i sine medlemstall. En dårlig sesong, en god sesong, managerbytter, nye signeringer, satt litt på spissen er det nesten mulig å lese stemningen i klubbene fra sesong til sesong basert på medlemstallene. Manchester United har siden Alex Ferguson takket for seg som manager slitt med å gjenskape gammel storhet, og supporterklubben har også måtte innfunnet seg med at antall medlemmer har sunket. Liverpool opplevde en økning på over 2000 medlemmer etter at de kjempet om seriegullet sesongen 2013/14, men etter en påfølgende skuffende sesong var tallet tilsvarende negativt. I følge tall fra supporterunionen mistet supporterklubben 2321 medlemmer fra sesongen 2014/15 til 2015/16. Tottenham har hatt en jevnt stigning resultatmessig på banen, men også i sin norske supporterklubb har pilen pekt oppover. De siste par sesongene har de opplevd en økning på nærmere 400 medlemmer.

Det er vanskeligere å se de samme tendensene hos mindre klubber, klubber som har alt fra en håndfull til et par hundre norske medlemmer i supporterklubben. Medlemstallene i klubber som for eksempel Birmingham City, Charlton og Leyton Orient er mer stabile fra år til år. Leicester City, som gikk hen og vant Premier League i 2016-sesongen, opplevde kun en liten økning på 15 personer i sin skandinaviske supporterklubb. Mer eksakt økte de fra 135 til 150 medlemmer. Riktignok er tallet per 31.mai 2016, så noe endringer har det nok selvsagt vært etter det. Årsakene til at mindre klubber har mer stabile medlemstall varierer, men man kan tenke seg at de som er medlemmer i en liten klubb, er den «harde kjernen». De har innfunnet seg med å holde med et lag som sjelden vil gjøre seg spesielt bemerket, og medgangssupportere er så å si ikke-eksisterende. Supporterunionens leder, Trond Fuhre, spekulerer også i at de små klubbene nærmest blir som små lokalsamfunn å regne.

En organisert supporterkultur

Selv om Martinsen var det mest vanlige etternavnet ved opprettelsen av Manchester Citys norske supporterklubb, tok ikke mer enn et par år før medlemstallet var oppe i hele 300. Via annonser i ulike fotballblader viste det seg at City faktisk hadde mange supportere rundt om i landet. Allerede i 1975 organiserte Nils Arild og Bjørn den første medlemsturen til Manchester. Året etter bar det av sted til London for å se City spille ligacupfinale mot Newcastle på selveste Wembley. Ikke bare fikk de tilreisende nordmennene oppleve en finaleseier, de fikk også danse med pokalen på banketten.

De to viktigste faktorene for at supporterklubben skulle være levedyktig var tilstede, nemlig interesse og engasjement. Selv om mange av datidens City-supportere hadde tilhold spredt rundt om i landet ble supporterklubben en slags samlede faktor. Fra å sitte på hver sin tue, eller gjerne stue i dette tilfellet, kunne de nå vise sin tilhørighet ved et medlemskap i supporterklubben. I en tid lenge før internett ble medlemsbladet «True Blue» en viktig kilde for å knytte medlemmene sammen. Her fantes det selvsagt mye stoff om selve fotballaget, men også mye informasjon rettet mot medlemmene.

Det finnes fortsatt supportermiljøer for lag uten noen offisiell supporterklubb, men antallet som vil ha en formell status vokser. Årsaksforklaringene kan sprike, men til slutt koker mye ned til identitet. Og å vise sin identitet. For tilhengere av små klubber betyr det gjerne å vise at man er spesiell. Man holder ikke med et lag ”alle” andre holder med. For større supporterklubber handler det i tillegg om å befeste sin posisjon som en stor klubb. Som på banen er det mye prestisje mellom Arsenals- og Tottenhams norske supporterklubber om å være størst. Leeds har slitt sportslig siden økonomi og ambisjoner ikke viste seg som hånd i hanske ved årtusenskiftet, men den tidligere storklubben har fortsatt en stor fanskare i Norge, og i supporterklubben jobbes det hardt for å ikke la lagets resultater påvirke medlemstallene.

Å drive supporterklubber kan på mange måter sies å være en form for foreningsarbeid. Det handler om å fremme felles interesser, og mye av arbeidet er drevet av ren idealisme. De fleste offisielle supporterklubbene har stort sett et styre. Det arrangeres jevnlig styremøter, årsmøter, man gjennomgår regnskap, staker ut mål og strategier. Videre har supporterklubbene gjerne ulike tjenester for medlemmene sine. Det være seg fellesturer til England, supporterutstyr og møtesteder hvor en treffer likesinnede. Flere har i tillegg egne nettsider og medlemsblader. Supporterklubbene er derfor på mange måter et bevis på hva en organisert enhet kan få til i forhold til hva en rekke enkeltindivider kan. Samtidig er det viktig med et godt samspill blant de som styrer. Da klubbene stort sett drives av ildsjeler vil arbeidet som gjøres påvirkes ut i fra hvordan samholdet i styret er. De små supporterklubbene er naturlignok mer skjøre enn de store. I svært sjeldne tilfeller har noen supporterklubben som sin hovedgeskjeft. Kun Manchester United og Liverpool har ansatt folk på heltid. Her kan det legges til at begge supporterklubbene har en omsetning på rundt 30 millioner norske kroner hvert år.

En støttespiller for de ulike supporterklubbene er nettopp Supporterunionen for Britisk Fotball (SBF), som ledes av den meget aktive Birmingham-supporteren Trond Fuhre. Supporterunionen ble stiftet av daværende leder for Evertons supporterklubb, Jan Roger Henriksen i 1986. Den gang med 12 supporterklubber og til sammen 3600 medlemmer under sin paraply. Formålet med SBF var å samle alle supporterklubbene av britisk fotball under samme tak, samt å kunne fremme interessen for britisk fotball overfor media.

For medlemskap i SFB kreves det blant annet at klubbene betaler medlemskontingent, samt kan vise til en aktiv drift av supporterklubben. Da gjerne i form av regnskap, men også medlemsblader og/eller hjemmesider. I tillegg til generell rådgiving overfor medlemsklubber og opp mot potensielle medlemsklubber, utfører supporterunionen diverse kåringer, som årets medlemsblad og hjemmeside, og ikke minst den prestisjetunge tittelen ”årets supporter”. Fra 1991 har SBF vært ansvarlig for ”supportercupen”, en fotballturnering for alle SBFs medlemsklubber imellom. De er også ansvarlige for fenomenet banehopping. Rettere sagt noe som vil si at det går sport i å besøke flest mulige engelske, skotske og walisiske stadioner.

Medlemstall og ressurser i de ulike supporterklubbene har ikke alltid alt å si for godt man driver. Supporterunionens pris for årets nettside i 2016 gikk til Portsmouth, en supporterklubb med drøye 80 medlemmer.

Ved siden av nettsider og medlemsblader er gjerne fellesturer til England et av de viktigste tiltakene en supporterklubb har overfor sine medlemmer. Noen klubber arrangerer gjerne flere turer i året. I tillegg til en kamp eller flere inkluderer ofte slike turer omvisninger på stadion og møter med tidligere spillere. Sjelden opererer supporterklubbene med noen aldergrense på fellesturene så sjansen for å kunne påvirke den oppvoksende generasjon til å støtte riktig lag er absolutt tilstede.

En globalisert supporterkultur

På 1970-tallet var det helt unikt å starte en supporterklubb for en fotballklubb i et annet land. Med tanke på at det heller ikke eksisterte noen offisiell supporterklubb for et norsk fotballag før i 1974 («den gule horde», Bodø/Glimt), var initiativet til Nils Arild og Bjørn derfor spesielt. Felles for alle medlemmene i Manchester Citys norske supporterklubb de første årene var at de verken var fra Manchester eller at noen av dem var briter. Alle var de nordmenn som hadde falt for City, og hvor tippekampen hadde vært utslagsgivende hos mange. Citys norske supporterklubb brøt med en tradisjon hvor supporterklubbene gjerne hadde en forankring i de samme områdene som fotballagene kom fra.

Trond Fuhre forteller at det fortsatt er briter som oppfatter det som sært at det kommer en gruppe norske supportere til kamper i England for å støtte det samme laget som de selv støtter. Særlig gjelder det mindre klubber nede i det engelske ligasystemet. Hos de større klubbene er nordmenn langt fra noe kuriositet lengre, disse har etter hvert blitt godt vant med internasjonale fans. De store klubbene i Premier League har supporterklubber verden over og er i dag for store internasjonale merkevarer å regne.

Hva betyr så både globaliseringen og merkevarebygging egentlig for supporterne. På den ene siden har engelsk fotball blitt mye mer tilgjengelig enn tidligere. Men parallelt med at flere og flere (utlendinger) får mulighet til å se sitt favorittlag fra tribuneplass, kjøpe det som måtte være av supportereffekter, og generelt være oppdatert på det som måtte foregå innad i sin klubb via sosiale medier og andre kommunikasjonskanaler, er det heller ikke til å komme bort fra at mange lokale supportere ikke liker retningen den engelske fotballen har tatt de siste 20-25-årene. Stadig flere føler seg priset ut, blant annet til fordel for mer kjøpesterke utlendinger. De føler heller ikke at alle som kommer for å se fotball er genuine supportere, men turister som vil ha med seg en opplevelse mens de er på besøk.

Jeg har hittil i denne artikkelen nesten konsekvent brukt begrepet supporter. En av de som har studert tilskuernes relasjoner til fotballklubber er den britiske sosiologen Richard Giulianotti. Her i Norge har sosiologene Hans Hognestad og Arve Hjelseth vært inne på mye av den samme tematikken. Giulianotti opererer med et skille i det å være supporter kontra det å for eksempel være fan. I hovedsak går distinksjonen på å være supporter eller bare fan av et lag i hvor stor grad man er knyttet til sin klubb. Som supporter spiller helheten rundt klubben en sentral rolle. Alt fra identifikasjon til nærmiljøet, stadion, historien og øvrige supportere. Det emosjonelle båndet til klubben er mye sterkere enn hos en fan hvor det er et mer tydelig avstandsforhold.

Det er selvsagt variasjoner i nordmenns engasjement til sin favorittklubb, og i supporterklubber med flere tusen medlemmer finner man de som ligner mer fans enn supportere. Samtidig det er ganske vanlig at norske grupperinger som reiser sammen til England tar de med seg særegenheter som gjør at de i størst mulig grad glir inn med de lokale. De synger med på de samme sangene og ølen blir inntatt på de samme pubene. Lokalkunnskapen om byen/området laget hører hjemme i er gjerne høy selv om det i passet står fødested Hamar heller enn Liverpool. Det er heller ikke uvanlig at ivrige nordmenn på tur tar med seg uttrykk som likevel skiller dem litt fra øvrigheten. Eksempler på dette kan være bannere hvor det står «Spurs On Tour Norway». Fenomenet supporterklubber er i stor grad bygget rundt en genuin interesse for sin klubb, og de emosjonelle båndene er sterke. Tross at de færreste er oppvokst i nærheten av sin favorittstadion kan man hevde at mye av det arbeidet som gjøres i de norske supporterklubbene nettopp gjøres av folk som føler seg som ekte supportere.

Verken Nils Arild eller Bjørn er særlig aktive i Citys supporterklubb i dag. Ansvaret er gitt videre til nye krefter. For dagens supportere, også om man sitter i ledelsen av en supporterklubb, kan man ikke lengre regne med å få det samme unike innblikket i en fotballklubb som det Nils Arild og Bjørn fikk. Deres historie er på mange måter historien om en svunnen tid. Selv om man i dag lettere kan følge med på hva som foregår i klubbene føler mange, selv de lokale supportere, på en avstand overfor sin klubb. Klubbene i seg selv har blitt mer utilgjengelige. Det som kommer ut i media er nøye utplukket, og man kan ikke lengre regne å trappe opp på treningsfeltet for å overvære en trening, eller treffe på spillerne på puben. Bare det å få tilgang på intervjuobjekter har blitt en utfordrende sport for supporterklubbene og annen media for øvrig. Nils Arild fikk for eksempel ansvar av ledelsen i City for å fikse motstandere da klubben var på norgesbesøk i 1989. Selv var han å finne i mål da Lervik IF tapte 12-0 mot engelskmennene. I dag legges klubbens sesongoppkjøring etter hvor det er kommersielt mest å hente. Fredrikstad er derfor neppe Citys førstevalg når kommende turneer spikres.

Det hører også med til historien at etter guttene hadde klart å overbevise skeptikerne i Citys britiske supporterklubb den gangen i 1974, ble de kjørt til selve mekka, klubbens hjemmebane, Maine Road. Her fikk de audiens i garderoben for å hilse på alle spillerne som senere på dagen skulle møte Leeds United. En knippe britiske supportere tok de til og med for å være en del av spillerstallen. Bjørn Lie måtte skrive autografer og med et bredt glis om munnen fikk de oppmøte supportene blokka tilbake med påskriften ”ruddy nonsence”.

De to kompisene fra Fredrikstad la grunnlaget for det som i dag er en veldreven supporterklubb med over 2000 medlemmer, og hvor medlemstallet har steget jevnt de siste årene. Men ikke minst har Nils Arild og Bjørn har vært pionerer for en kultur som teller over 100 000 medlemmer her til lands. Lite tyder på at det kommer til å avta med det første.

 

Kilder:

Hognestad, Hans. 2001. Nordmenns forhold til engelsk fotball

Hognestad, Hans. 2012. Kampen om tribunen

Hjelseth, Arve. 2016. Paradiset som forsvant. Artikkel i Josimar http://www.josimar.no/artikler/paradiset-som-forsvant/3262/

Scheie, Arne og Viksmo Slettan, Olav. 2003. En fin dag for fotball. Alt om Tippekampen og engelsk fotball.

Norsk supporterallianse http://www.fotballsupporter.no/

Supporterunionen for britisk fotball (SBF) http://supporterunionen.no/

NRK.no: http://p3.no/dokumentar/fotballidiotene/

Intervju med Trond Fuhre, leder av Supporterunionen for britisk fotball (SBF)

Intervju med Nils Arild Martinsen, stifter av Manchester Citys norske supporterklubb

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: